We Might Be Strangers
We Might Be Strangers

Etter å ha vært å finne som trofast musiker for blant annet Hilma og Elvira Nikolaisen de siste 10 årene i tillegg til flere undergrundsprosjekter opp gjennom, pakket Egil Arntzen sammen kofferten i 2016 og flyttet ut i Finnskogen for å jobbe med egen musikk samtidig som han bygde sitt eget musikkstudio og lekestue, Gullbekken. Plutselig fikk flere år med låtskriving en kanal ut i verden. Når han nå debuterer med soloprosjektet We Might Be Strangers, er det derfor et resultat av flere års arbeid utført av en usedvanlig stødig låtsnekrerhånd.

Tilblivelsen til WMBS har betydd en omfattende prosess med ­læring og dybdestudier i lyd, arrangering og ­låtskriving, og et forsøk på å samle sitt eget syn på verden i et kunstnerisk uttrykk – noe som kommer tydelig frem på hans selvtitulerte debutplate. Arntzen har selv mikset og produsert innspillingene og spiller alle instrumenter, minus trommene som har vært traktert av Emil Nikolaisen, Ståle Liavik Solberg, Onny Allegretti og Eirik Kirkemyr. Låtene preges av ­soniske detaljer og et rytmisk fokus, av repetisjon og gradvis utvikling, av pen melodi over mangedimensjonal tekstur og harmoni, kjærlighet til Can-aktig suggesjon og psyke­deliske strenger med ekko av West Coast Pop Art ­Experimental Band, men med ­skjerpede­ ­kanter av det beste fra kosmisk rock, via inspirasjonskilder som NEU!, Spacemen 3, AIR, Robert Wyatt, Kevin Ayers eller David Axelrod. Samtidig hører man tydelige referanser til bossa nova og italiensk og fransk filmmusikk.

Låter som «Comfort Sun», «Guilt Trip» og «Dream a Dream With Me», der Arntzen debuterer som vokalist, fornekter ikke nattelivets attraksjon, angst og behov for å flykte. Bakgrunnen for bandnavnet ligger i opplev­elsen av ofte å føle seg fremmed. Fremmed for miljøer man har vært i og også det å være fremmed for seg selv. Men navnet handler minst like mye om de positive ­mulighetene som ligger i det fremmede og uoppdagede, gjennom ­nysgjerrighet, der noe blir mer nært enn noe ukjent. Med en slik holdning tegner det fremmede nesten skikkelsen av en venn, en som går ved siden av en selv i møtet med verden og det ukjente.