Misty Coast
Misty Coast

Da vi startet å spille inn albumet ´Misty Coast´, visste vi ikke at vi var i gang med et nytt bandprosjekt. Vi tilbragte mange kvelder i studioet til vårt andre band, The Megaphonic Thrift, hvor vi drakk rødvin, hørte på det ulende Bergens-været og jammet på instrumenter vi ikke spiller til vanlig. Richard la ned noen gromme bassriff mens Linn janglet sære gitarmelodier. Siden skarptrommen var ute på turné med et annet band, lagde vi noe som lignet ved å klappe gjennom en vrengpedal. Vi fant også en fiolinbue som knapt hadde hår igjen, og med denne faket vi strykere på gitar. Vi fortsatte disse lofi-sessionene utover mange lange nattetimer på stuegulvet i leiligheten vår på Danmarksplass. Med pedaler og kabler utover hele kåken, gjorde vi opptak på så lavt volum som overhodet mulig, slik at vi ikke skulle vekke naboene våre.
Og plutselig satt vi på masse materiale som ikke passet inn i det musikalske universet til The Megaphonic Thrift. Det deilige med den nye retningen, var minimalismen vi hadde klart å sette på tape. Vi startet ofte med en enkel 808-beat og lot kun de mest direkte og til tider nesten naive melodi-linjene overleve. “Less” ble på et vis essensen, og vi la aldri på noe bare for å fylle opp tomrom.
Når høsten ble til vinter hadde vi spilt inn så mange låter at vi bestemte oss for å ta det ut i verden. Vi tok sessionene med til en av Bergens superprodusenter, Matias “Messias” Tellez (Young Dreams), som silte låtene gjennom det forunderlige hodet sitt. Kim Åge Furuhaug (Super Heavy Metal, Bloody Beach, Great News), som også spiller trommer de fleste konsertene våre, krydret 808-beatsene med noen frekke trommebrekk, og Mira Tiruchelvam (9 grader nord) kom innom og la noen svevende tamilske fløyter på et par låter. Den alltid fabelaktige Jørgen “Sir Duperman” Træen mastret så verket.
Tekstene sirkulerer ofte rundt minner om de mange merkelige stedene vi har vært og alle de forunderlige menneskene vi møter. Noen ganger blir alt så rart og fjernt at det føles som om hele verden bare er et spill for galleriet - og at alle bare later som. Med den ene foten godt plassert i vakre “The Truman Show”, har vi hentet inspirasjon fra vår tyrkiske taxisjåfør, kinesisk- og østeuropeisk musikktradisjon, kortvarige depresjoner, våre rare og modige venner, alle heltene våre og alle de fulle og sjarmerende pubgjestene vi møter på barene vi driver. Vi drar alle ut i natten som små monstre.