Misty Coast
When I Fall From The Sky

Det sies at 95 prosent av alle mennesker har opplevd å drømme at man faller. En plutselig følelse av panikkangst idet grunnen forsvinner under føttene og kroppen hurtig trekkes mot bakken, som en tung, tom gjenstand som søker mot jordens magnetfelt. Og så våkner man akkurat tidsnok, gjennomsvett med galopperende puls, et millisekund før man treffer bakken.

Tittelen til Misty Coast sitt tredje album, “When I Fall From the Sky”, spiller på en slik opplevelse. En umiddelbar sterk og ektefølt panikk som oppstår like fort som den går over. Mange har erfart den. Noen av oss kjenner den godt, og enkelte har den litt for nært og skulle gjerne vært foruten. I sammensuriet av tankespinn, fiksjon, referanser og idéer som fyller albumet, kommer vi hele tiden tilbake til denne tittelen, og hver låt sparker fra seg i et forsøk på å takle utfordringer på hver sin måte. “When I Fall From the Sky” kan lyttes til som et sett overlevelsesstrategier for et angstfylt årtusen.

Misty Coast er drømmepop-barnet til Linn Frøkedal og Richard Myklebust, kjent fra støyrock-bandet The Megaphonic Thrift. Etter ti år på veien med forsterkere skrudd på 11, turnéer med store indiehelter som Dinosaur Jr og Steven Malkmus, Spellemannpris på hylla, lettere tinnitus og strøjobber hjemme for å spe på rockelønnen, bestemte Frøkedal og Myklebust seg for å justere oppskriften og koke i hop et nytt heksebrygg. Denne gangen skulle ikke det vakre skjules bak et teppe av støy, men popmelodien skulle få ligge oppå pleddet. La oss kalle det en piknik hvor de rene smakene får skinne uten en fancy innpakning. Vi snakker jordbær rett fra åkeren og melk tappet fra juret.

Produsent Emil Nikolaisen (Serena-Maneesh) oppsummerer innspillingen av “When I Fall From the Sky” som en liten less is more-leksjon: “Etter år med åndelig nedgangstider og musikalsk desperasjon, har mang en gitarist (inkludert undertegnede ) sett seg leie. Vi blir semi-hobby-synth-spillere, som stirrer på sola på skjermen. Leiter i de store ødemarkene med plugins for å få svar på våre bønner”.

Kanskje som et motsvar til overfloden av pompøs og overprodusert kommersiell popmusikk, kan dette albumet være noe som ligner et håndfast bevis på at man ikke trenger å pøse på med alle produksjonstriksene i boka for å lage et fantastisk album. Noen ganger er det bedre å holde seg på jorda og spille på det man har rett foran seg. Som produsent Emil så fint beskriver det: “Trommer kan være trommer - som tynne ben, tørre fyrstikker, på kanten til porøs. Bass kan være ballsy, blåst ut, men likevel feminin uten å prøve for hardt. Unngå jåleri og Liten fyr med store leker-syndromet. Og stemmer. Ekte og enkle i samtaler. Som sørger. Feirer. Sanger kan være sanger. Det er musikk og ikke et spill. Den beste siden av enkelheten. Alt dette fikk meg til å elske å jobbe med denne plata”.

“When I Fall From the Sky” er spilt inn i Malabar Studio i Oslo med Emil Nikolaisen, og delvis i Christensens Bibliotek i Kirkeveien av duoen selv. Jørgen Træen har mikset og mastret albumet i Duper Luftgrotten i Bergen. Alle instrumenter og vokaler er spilt og sunget av Frøkedal og Myklebust, med unntak av trommer og perk som er utført av Kim Åge Furuhaug (Orions Belte, Sigrid, Lars Vaular), enkelte strofer og stjernestøv av Emil og gjestevokal på ´92 av Hilma Nikolaisen. Coverart står amerikaneren Steven Duke for.

"When I Fall From the Sky" er et vitnesbyrd fra et atomært pop-par som kan mane frem de forunderligste skikkelser; noen ganger kan man fornemme det lille, vennlige spøkelset til Nina Persson som fronter Boss Hog, andre ganger manifesteres en kosmisk semi-gud med motorisk groove og forakt for vestlig rock. Du kan også risikere å møte deg selv; på jakt etter grunner til å falle litt til - men ikke for langt.

I en tid hvor alt skal måles kan vi trenge dristige musikalske drømmeslott som dette.

Bandet er spillelistet på P3 med singelen “Do You Still Remember Me?” og P13 med “In a Million Years” som også har høstet lovord hos internasjonale blogger som Clash og Lineofbestfit.